Kategoriarkiv: restaurant

Emmas drømmegrateng! (Emmas drømmekjøkkken, Tromsø. Min vurdering 8/10)

Jeg er i Tromsø for å holde foredrag. Lunsjen har jeg spist på «Emmas drømmekjøkkken». Fullt hus på en lørdag ettermiddag. Fortjent! Jeg har spist fiskegrateng, en klassiker på denne restauranten. Jeg døper den om til «Emmas drømmegrateng»

20131109-131501.jpg

Forrige gang jeg var her, samme dag som Tromsøs OL-drøm brast, spiste jeg fire retters middag. Noe som var en veldig smaksrik og hyggelig opplevelse.

I dag ble det en rask lunsj.
Valget sto mellom en boullabaise eller gratengen. Det var den jeg ble anbefalt.
Servert i hjerteform, med hvit fisk, litt makaroni og noen reker.
Den hadde en tiltalende stekeskorpe som ikke ble for tykk. Gratengen var luftig, og pakket med smak.
Her var det ikke jukset med noe!

Den ble servert med revet gulrot, tilsmakt med noe syre fra en type edikk.
Ovnsbakte poteter lå også på tallerkenen sammen med sprøtt bacon i en skål for seg.

Alt i alt smakte dette gamledager og ga meg meg varme i kroppen, i ellers kalde Tromsø.
Servicen var rask, blid og kompetent.

Jeg trekker litt for at potetene kunne vært stekt litt lenger, og for at jeg savnet noe smeltet smør eller noe, som kunne binde det hele sammen.
Kunne også tenke meg litt større fiskebiter, så jeg kunne kjenne mer tekstur.

Likevel, takk for Emmas drømmegrateng.
Den ble spist opp!
Rimelig var det også 168 kroner er det ingenting å si på, med denne kvaliteten

20131109-132501.jpg


Sommeråpent «Maaemo». Frodig og grønt, men litt på sparebluss. 8/10

Løk med vaktelegg

Løk med vaktelegg

I fjor var det en diskusjon i media om at de beste restaurantene i Norge holdt stengt i Juli, og at turistene dermed gikk glipp av noen av Norges fremste gastronomiske opplevelser. Da lovte Maaemo, som er den eneste norske restauranten med to Michelin-stjerner at de ville holde åpent i år. Det løftet har de holdt. Etter en kort ferie i Juni, åpnet restauranten dørene i starten av Juli. Jeg var så spent på hva denne restauranten klarte å trylle fram på sommerstid at jeg bestilte bord, til meg alene. Det ble en kveld full av farger og smaker som det alltid er på «Maaemo». Men jeg satt likevel igjen med en følelse av et Maaemo litt på sommer-sparebluss.  Fortsett å lese


24 små skatter for gane og nese. Maaemo (Vurdering: 9/10)

Da jeg og min samboer gikk inn døra til Maaemo 25.oktober var det mitt tredje måltid. Antall retter har økt litt for hver gang. Denne gangen ble det det gitt 24 serveringer til bordet. Men hver gang har et par/tre av Maaemos klassikere stått på menyen, som gjengangere.  Det gjør ingenting når serveringen for øvrig er så mangfoldig og innovativ som her. Siden sist har også Maaemo lunet lokalene sine. Det er en lunere og mer presis belysning i taket, bordene har fått «kjoler» under dukene og framstår som varmere enn tidligere ganger. Men i fokus står matopplevelser i kombinasjon med drikkeopplevelser som jeg faktisk ikke har smakt tidligere. Det er en grensesprengende opplevelse å spise på Maaemo, men når jeg også denne gang trekker 1 poeng fra full score er det på grunn av et par små skjønnhetsfeil. 

Vaktelegg posjert i beinmarg, med brent purre

En av de 24 serveringene på Maaemo var en vakteleggeplomme posjert i beinmarg med brent purre.

 

Fortsett å lese


Stappmett, blid men ikke forført. Bagatelle, September 2012 (Vurdering: 7/10)

Sist jeg besøkte Batatelle var under Eyvind Hellstrøms regime. Hver gang jeg beslkte Bagatelle under dette regimet var besøket omgitt av noe spesielt. Noe jeg ikke klarer helt finne ord på. Men den gang føltes det helt spesielt, og tydelig. Det var kvalitet og sjel i de fleste detaljer. Alt i fra de storslagne blomsterdekorasjonene midt i lokalet, til fotoene på veggen. Men selvsagt aller mest den enkle, men perfekt tilberedte maten og de fantastiske vinene. Nå har jeg besøkt Bagatelle igjen, i starten av September. Det var mye god mat, god vin, fantastisk hyggelig service. Men magien var denne gang ikke helt den samme. Jeg satt litt med følelsen av å spise på en avansert kafè på et kunstmuseum med mye og tung mat. Kan Bagatelle få tilbake magien?

De storslåtte blomsteroppsatsene på Bagatelle er borte. Det er også mye av magien til stedet

Fortsett å lese


Bord til èn. Matspa i Helsinki!

I forrige uke var jeg i Helsinki. Torsdag holdt jeg foredrag for et norsk firma, og så valgte jeg å være på matspa i èn dag ekstra. Finland er kjent for sine saunaer, mens jeg valgte meg en annen type spa. Nemlig matspa. Det er hva jeg kaller det når jeg alene kan dykke ned i matens og vinens vidunderlige verden og bare nyte. Alene, i mitt eget selskap. I stillhet. Noen ganger har jeg behov for nettopp det, å få sitte alene i timevis og bli servert av en kelner, som Odd Børretzen formulerer det: kommer klirrende med glassene. På en del utenlandske blogger er det diskusjon om «alenespisere». Er det modig, ensomt, er det patetisk, er det fint, er det stusslig? For meg spiller det ingen rolle hva andre tenker om det. Men for meg gir det en stor opplevelse, og jeg har ingen problemer med å innimellom kikke litt på iPhonen min, og kanskje ha litt kontakt med andre mellom rettene. Men jeg vet andre synes det er «feil», patetisk eller veldig rart. Her kan du klikke: blogg , og lese en blogg som ser på ulike aspekter ved det å spise alene. For meg handler dette om å gå ut og spise veldig bra, selv om jeg ar alene i en by eller i et land. I stedet for å mure meg inne på rommet, eller måtte nøye meg med pubmat. For på pub er det ingen som ser rart på deg om du spiser alene. Jeg har snakket med flere restauratører om «enere». Det er det de kalles de som har bord til èn. Og alle liker «enere», fordi de vet at du virkelig har lidenskap for, og glede av god mat. Derfor er du som «ener» en særdeles velkommen gjest. Dersom du vegrer deg for å gå ut og spise alene, så skal du vite at det slett ikke er så uvanlig som du kanskje tror. Eyvind Hellstrøm fortalte meg om mange stamgjester på Bagatelle som elsket å spise alene. Men tilbake til mitt matspa i Helsinki.

Jeg var på matspa på flere restauranter. I dette blogginnlegget får du tips om gode spisesteder, og dårlige spisesteder.

Ibericoskinke på jordskokk hos Chez Dominique, Helsinki

Fortsett å lese


Real og raus pubmat på «Dubliner», Oslo (Karakter: 6/10. Mat for penga: 8/10)

For noen uker siden spiste jeg fersk suppe som forrett på Den Røde Mølle i Oslo. Det var godt, men dyrt. En forrett kostet her omtrent det samme som en full porsjon koster på puben Dubliner i Rådhusgata. Da er det bedre å sitte på en real irsk pub, med en skikkelig Irish Stew med en perfekt tappet Guinnes til, mens irsk musikk spilles live fra de indre gemakker hvor irer bosatt i Norge øver.

Lun peis på Dubliner, Oslo

Fortsett å lese


Et lite stykke bygdeNorge, midt i Oslo («Den røde Mølle» 5/10)

Oslo er jammen en sammensatt by. Vi som har valgt å bosette oss her har valgt byen nettopp på grunn av akkurat det. I alle fall gjelder det meg. Oslo er ikke bare uban og flerkulturell. Den er også et lite stykke bygde-Norge. Sist søndag tok jeg meg en liten runde i et av disse bygdestrøkene av Oslo. Midt på fargerike Grønland. Jeg spiste middag på «Den røde mølle», og tok en øl på Ivars kro. Det var moro, og annerledes enn vanlige Oslo-opplevelser. Men maten var ikke helt på høyden. Dessverre.

Den røde Mølle, Oslo

Fortsett å lese