Bord til èn. Matspa i Helsinki!

I forrige uke var jeg i Helsinki. Torsdag holdt jeg foredrag for et norsk firma, og så valgte jeg å være på matspa i èn dag ekstra. Finland er kjent for sine saunaer, mens jeg valgte meg en annen type spa. Nemlig matspa. Det er hva jeg kaller det når jeg alene kan dykke ned i matens og vinens vidunderlige verden og bare nyte. Alene, i mitt eget selskap. I stillhet. Noen ganger har jeg behov for nettopp det, å få sitte alene i timevis og bli servert av en kelner, som Odd Børretzen formulerer det: kommer klirrende med glassene. På en del utenlandske blogger er det diskusjon om «alenespisere». Er det modig, ensomt, er det patetisk, er det fint, er det stusslig? For meg spiller det ingen rolle hva andre tenker om det. Men for meg gir det en stor opplevelse, og jeg har ingen problemer med å innimellom kikke litt på iPhonen min, og kanskje ha litt kontakt med andre mellom rettene. Men jeg vet andre synes det er «feil», patetisk eller veldig rart. Her kan du klikke: blogg , og lese en blogg som ser på ulike aspekter ved det å spise alene. For meg handler dette om å gå ut og spise veldig bra, selv om jeg ar alene i en by eller i et land. I stedet for å mure meg inne på rommet, eller måtte nøye meg med pubmat. For på pub er det ingen som ser rart på deg om du spiser alene. Jeg har snakket med flere restauratører om «enere». Det er det de kalles de som har bord til èn. Og alle liker «enere», fordi de vet at du virkelig har lidenskap for, og glede av god mat. Derfor er du som «ener» en særdeles velkommen gjest. Dersom du vegrer deg for å gå ut og spise alene, så skal du vite at det slett ikke er så uvanlig som du kanskje tror. Eyvind Hellstrøm fortalte meg om mange stamgjester på Bagatelle som elsket å spise alene. Men tilbake til mitt matspa i Helsinki.

Jeg var på matspa på flere restauranter. I dette blogginnlegget får du tips om gode spisesteder, og dårlige spisesteder.

Ibericoskinke på jordskokk hos Chez Dominique, Helsinki

Reklame

Real og raus pubmat på «Dubliner», Oslo (Karakter: 6/10. Mat for penga: 8/10)

For noen uker siden spiste jeg fersk suppe som forrett på Den Røde Mølle i Oslo. Det var godt, men dyrt. En forrett kostet her omtrent det samme som en full porsjon koster på puben Dubliner i Rådhusgata. Da er det bedre å sitte på en real irsk pub, med en skikkelig Irish Stew med en perfekt tappet Guinnes til, mens irsk musikk spilles live fra de indre gemakker hvor irer bosatt i Norge øver.

Lun peis på Dubliner, Oslo

Fred menyen! Dovrehallen, Oslo (Karakter 6/10)

Jeg leier et kontor og terapirom i Brugata1 i Oslo. Etter en god arbeidsdag, og jeg er alene hjemme, har jeg kommet fram til at det er både billigere og hyggeligere å spise en god middag på Dovrehallen i Storgata, framfor å gå i butikken for å kjøpe alle råvarer som trengs for å lage mat av en slik sort jeg liker. Denne uka har det blitt flere midager på Dovrehallen, flere dager på rad. Det var veldig godt, ujålete og billig. Her får du nesten alle de klassiske gamle norske husmannskost-rettene som «dagens» hele uka gjennom. Du slipper unna med en drøy hundrelapp. Dovrehallen er en av Oslos eldste skjenkestuer. Lokaler og bygg blir fredet av riksantikvaren. Menyer bør også kunne fredes. Det ligger mye norsk kulturhistorie i menyen til Dovrehallen.

Dovrehallen, Oslo. Den ekte "Oslo-tonen". (Foto: Aftenposten)

Cornelius Vilt og kyst, Bergen (Karakter 7/10)

Kjøttbasaren i Bergen med sine matsjapper og restauranter er et bittelite miniatyr av mat-Norge på godt og vondt. I første etasje finner du «restauranten» Egon. I andre finner du Cornelius, Vilt og kyst. Litt lenger inn i basaren finner du Cornelius sin fiskerestaurant også. Den åpner klokka 17.00 og serverer bare midag. Jeg var i Bergen for å holde foredrag, og var derfor forhindret fra å kunne spise middag her, men lunsj må man jo ha. Det geniale med Cornelius Vilt og Kyst er at du får herlige varmretter allerede fra klokka 10.00. Det passer en varm-mat junkie som meg veldig godt.

Kjøttbasaren i Bergen. Et mat-Norge i miniatyr. På godt og vondt

Når mat blir noe du lengter etter. Albania 2011

Dette er ikke et restauranttips, men en reisebeskrivelse fra et land der mat ikke alltid er en selvfølge. For to dager kom jeg hjem fra en reise til Albania. Dette landet jeg husker som et mystisk sted i O-fags bøkene på Blomhaug skole i barndommen. Et fullstendig lukket land der de bare hadde hest og kjerre, sultet og ble herset med av en smågal diktator. Såvidt vi skjønte, var de en del av alt det skumle bak jernteppet som ble styrt av disse merkelige, firkantede, mørkkledde lederne med hatt og frakk og som sto oppe på en balkong i Moskva og vinket. Nå kan du reise enkelt til Albania med Norwegian, eller som vi gjorde, via hovedsteden Tirana. Som barn hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme meg til dette lukkede landet, nå har jeg vært der.