Kategoriarkiv: gourmet

Første ustø skritt inn i «Sous Vide»-verdenen

Det kommer meg jevne mellomrom oppfinnelser som vi tror skal revolusjonere livene. Vannseng, mikroovn, PC osv. Noe blir noe blir borte. Men nå har Sous Vide vært her lenge til å ha bevist at det er bra greier. I dag har jeg kjøpt min Sous Vide maskin i Mathallen. Den skal testes i kveld. Du får vite hvordan det har gått senere

20130802-134637.jpg

Sånn, nå har jeg kommet meg hjem og boksen er plassert. Jeg nå nok forhandle med samboeren om plasseringa når hun kommer hjem om et par uker.
Men jeg personlig synes den står fint.
Nå skal jeg sette meg til med DVDn som fulgte med, og lese bruksanvisning

20130802-170939.jpg

Og nå begynner moroa. Kyllingen må i pose.

20130802-194550.jpg

Så, må den vakuumeres. Dette var også like lett som å skifte sokker

20130802-194708.jpg
Vannet må kanskje oppi karet ja…

20130802-194854.jpg
Det sto i oppskriftsheftet at kylling ble best uten skinnet. Så det har jeg tatt av, og sprøstekt.

20130802-195915.jpg

Så, er sannhetens øyeblikk. Posen er hentet opp:

20130802-200041.jpg

Nå åpner jeg posen, og legger brystet oppå en karrisaus. Veldig enkelt, med brød til. Men først skal den i panna en tur

20130802-200337.jpg

Ferdig!

20130802-200615.jpg

Kunne blitt penere, men det ble nyyyyyydelig!

Jeg må leke litt…
Har nå vakumert gulrot og løk. Nå skal de i vannbad på 85 grader i 50 minutter. Så får vi se hva det smaker etterhvert

20130802-230639.jpg

Reklame

Sommeråpent «Maaemo». Frodig og grønt, men litt på sparebluss. 8/10

Løk med vaktelegg

Løk med vaktelegg

I fjor var det en diskusjon i media om at de beste restaurantene i Norge holdt stengt i Juli, og at turistene dermed gikk glipp av noen av Norges fremste gastronomiske opplevelser. Da lovte Maaemo, som er den eneste norske restauranten med to Michelin-stjerner at de ville holde åpent i år. Det løftet har de holdt. Etter en kort ferie i Juni, åpnet restauranten dørene i starten av Juli. Jeg var så spent på hva denne restauranten klarte å trylle fram på sommerstid at jeg bestilte bord, til meg alene. Det ble en kveld full av farger og smaker som det alltid er på «Maaemo». Men jeg satt likevel igjen med en følelse av et Maaemo litt på sommer-sparebluss.  Fortsett å lese


24 små skatter for gane og nese. Maaemo (Vurdering: 9/10)

Da jeg og min samboer gikk inn døra til Maaemo 25.oktober var det mitt tredje måltid. Antall retter har økt litt for hver gang. Denne gangen ble det det gitt 24 serveringer til bordet. Men hver gang har et par/tre av Maaemos klassikere stått på menyen, som gjengangere.  Det gjør ingenting når serveringen for øvrig er så mangfoldig og innovativ som her. Siden sist har også Maaemo lunet lokalene sine. Det er en lunere og mer presis belysning i taket, bordene har fått «kjoler» under dukene og framstår som varmere enn tidligere ganger. Men i fokus står matopplevelser i kombinasjon med drikkeopplevelser som jeg faktisk ikke har smakt tidligere. Det er en grensesprengende opplevelse å spise på Maaemo, men når jeg også denne gang trekker 1 poeng fra full score er det på grunn av et par små skjønnhetsfeil. 

Vaktelegg posjert i beinmarg, med brent purre

En av de 24 serveringene på Maaemo var en vakteleggeplomme posjert i beinmarg med brent purre.

 

Fortsett å lese


Hurra for en mathall i Oslo – men foreløpig litt mye Proteinfabrikk

Det er virkelig på tide, og fantastisk at Oslo har fått sin mathall. De fleste byer jeg har vært i har en slik, eller et matmarked. I dag hadde jeg min første tur til denne mathallen. Det var en umiddelbart hyggelig opplevelse. Men jeg fikk ikke det jeg kom for. Jeg var nemlig på utkikk etter struttende, gode økologiske rotgrønnsaker som har mer smak og sunnhet å tilby enn det jeg finner i en vanlig dagligvarebutikk, eller i innvandrerbutikken nedi gata. Jeg måtte gå tomhendt ut. Mathallen virket på meg foreløpig litt mye som en avlegger av Proteinfabrikken. På lørdag skal jeg  på Bondens Marked i Birkelunden.

Mitt møte med Mathallen startet med at jeg ble invitert til å kjøpe en håndbrygget kopp kaffe akkurat slik jeg liker den. Jeg er mer glad i kaffe som er traktet, eller brygget, på skikkelig vis framfor kaffe fra kaffemaskiner. Det er en smakssak. Men jeg er altså en koke, trakte eller presskannemann. Derfor var det som å komme hjem når jeg satt rett ved inngangen med en god kopp kaffe, og glede meg til innkjøpene til helgas middag. Egentlig hadde jeg tenkt å handle på Centra, Majorstua. Men kom i en innnskytelse  på at jeg heller kunne handle i Mathallen, som dessuten er mer sentralt. For meg. Det var ikke så enkelt som jeg  hadde håpet.

I mathallen er det den letteste sak i verden å få tak i skinker fra Spania eller Italia , det er også ganske lett å få pålegg eller bearbeidet kjøtt fra småprodusenter i Norge. Ost florerer det av. Slaktevarer er det helt greit å få tak i, sjømat likeså. Det store savnet mitt var lukten og smaken av norske, fargerike, smaksrike høstgrønnsaker. Jeg hadde forventet struttende sellerirot, økologiske fyldige jorskokker, epler fra Hardanger, økologiske honninger, siruper, safter og syltetøy. Men det fant jeg lite av. Kanskje jeg ikke leita nok. Men jordskokk fikk jeg ikke tak i til tross for at jeg spurte. Ikke økologisk, kortreist sellerirot heller. Innehaveren av Vulkan Frukt og Grønt var riktignok veldig behjelpelig, og sa at de skulle ta inn mer økologisk. Som en service fikk jeg med et brett prøvevarer, et brett økologiske rødbeter fra Toten. Jeg  håper han har viljen til å skaffe dette senere. For dessverre var ikke utvalget frukt og grønt noe å skryte av. Jeg kunne like gjerne handlet på Rema1000, eller på innvandrersjappa i Tøyengata. En mathall i Norge i oktober bør ha et godt tilbud av norske, økologiske grønnsaker og frukt. Sånn er det bare.

Nok sutring. Mye var veldig bra også. Det lå noen fantastiske digre kamskjell og sjøkreps hos Frøya Sjømat. Jeg fikk bestilt noen råvarer til middagen jeg skal på lørdag. Den disken bugnet av ferske, flotte reker, de mest utrolige digre, saftige sjøkreps, blank vakker steinbit osv osv. Selv endte jeg opp med hverdagsfisk i dag. En flott seifilèt som skal bli til seibiff med løk.

Ellers kikket jeg innom Smak av Valdres, som hadde ulike spekematprodukter, raket rogn av Sik og andre delikatesser. Kongens hage hadde mye spennende småvilt, kanin, vaktel og elgkjøtt. Stangeriet hadde flotte produkter fra sin gård. Kylling i alle varianter samt annen fugl. Hvis du er sulten kan du kjøpe  en  sandwich laget på stedet av kyllingkjøtt som luktet himmelsk. Nok en gang var det ikke mangel på proteiner.

Jeg hadde en hyggelig prat hos slakteren, men også her var det ikke bugnende utvalg av spennende norsk mat, slik en kan finne hos Strøm Larsen på Toshov. Hvor var rypene? Reinsdyrsadelen? Fasanene? Elg-entrecoten osv osv? Men også her var det  hyggelige folk bak disken som har rett innstilling og vilje, og som naturlig nok prøver seg litt fram

Mitt  inntrykk etter et par timer i hallen  er at det er mye importert mat. Spanske og italienske skinker, asiatisk mat, tysk mat og sushi og fois gras. Dessverre fikk jeg ikke en så sterk følelse av å vandre i en katedral for norsk matkultur som jeg hadde håpet. Jeg hadde håpet på økologisk frukt, grønnsaker, smake litt rakfisk fra Valdres, hva med årets lutefisk? Hvor er de spennende norske viltrettente, viltgryta, elgburgeren? Det virket lettere å få tak i en asiatisk wok, en Fish`n Chips eller en pastarett, enn en genuint god norsk rett.

Dette regner jeg med vil bedre seg. For jeg har ikke noe i mot at det finnes mat fra andre deler av verden. Norsk matkultur har faktisk det kjennetegnet at vi lett tar til oss og elsker mat fra andre kontinenter. Det er mer spennende å spise ute i Oslo enn i Roma. I Roma er det pizzeriaer, trattoriaer og restauranter på hvert hjørne med italiensk mat. I Oslo finner du alt i fra topp norsk, kortreist mat hos Maaemo til indisk, via sushi og italienske pizzarestauranter. Vi skal være stolt over det, og også Mathallen bør gjenspeile dette.

Men jeg håper på mer norsk, og mer karbobydrater  og antioksidanter fra frukt og grønt i tida framover. Mathallen er bare i startgropa og er kommet for å bli. Det var på tide, og det gleder et mathjerte noe voldsomt. Selv om jeg personlig nok i framtida fortsatt må lene meg på Strøm Larsen når det gjelder slakteriutvalg, og på Jacobs og Bondens Marked når det kommer til frukt og grønt. Så får vi se hvordan Mathallen utvikler seg. Kanskje jeg en dag kan begynne å handle der på ordentlig. Lykke til!


Stappmett, blid men ikke forført. Bagatelle, September 2012 (Vurdering: 7/10)

Sist jeg besøkte Batatelle var under Eyvind Hellstrøms regime. Hver gang jeg beslkte Bagatelle under dette regimet var besøket omgitt av noe spesielt. Noe jeg ikke klarer helt finne ord på. Men den gang føltes det helt spesielt, og tydelig. Det var kvalitet og sjel i de fleste detaljer. Alt i fra de storslagne blomsterdekorasjonene midt i lokalet, til fotoene på veggen. Men selvsagt aller mest den enkle, men perfekt tilberedte maten og de fantastiske vinene. Nå har jeg besøkt Bagatelle igjen, i starten av September. Det var mye god mat, god vin, fantastisk hyggelig service. Men magien var denne gang ikke helt den samme. Jeg satt litt med følelsen av å spise på en avansert kafè på et kunstmuseum med mye og tung mat. Kan Bagatelle få tilbake magien?

De storslåtte blomsteroppsatsene på Bagatelle er borte. Det er også mye av magien til stedet

Fortsett å lese


Bord til èn. Matspa i Helsinki!

I forrige uke var jeg i Helsinki. Torsdag holdt jeg foredrag for et norsk firma, og så valgte jeg å være på matspa i èn dag ekstra. Finland er kjent for sine saunaer, mens jeg valgte meg en annen type spa. Nemlig matspa. Det er hva jeg kaller det når jeg alene kan dykke ned i matens og vinens vidunderlige verden og bare nyte. Alene, i mitt eget selskap. I stillhet. Noen ganger har jeg behov for nettopp det, å få sitte alene i timevis og bli servert av en kelner, som Odd Børretzen formulerer det: kommer klirrende med glassene. På en del utenlandske blogger er det diskusjon om «alenespisere». Er det modig, ensomt, er det patetisk, er det fint, er det stusslig? For meg spiller det ingen rolle hva andre tenker om det. Men for meg gir det en stor opplevelse, og jeg har ingen problemer med å innimellom kikke litt på iPhonen min, og kanskje ha litt kontakt med andre mellom rettene. Men jeg vet andre synes det er «feil», patetisk eller veldig rart. Her kan du klikke: blogg , og lese en blogg som ser på ulike aspekter ved det å spise alene. For meg handler dette om å gå ut og spise veldig bra, selv om jeg ar alene i en by eller i et land. I stedet for å mure meg inne på rommet, eller måtte nøye meg med pubmat. For på pub er det ingen som ser rart på deg om du spiser alene. Jeg har snakket med flere restauratører om «enere». Det er det de kalles de som har bord til èn. Og alle liker «enere», fordi de vet at du virkelig har lidenskap for, og glede av god mat. Derfor er du som «ener» en særdeles velkommen gjest. Dersom du vegrer deg for å gå ut og spise alene, så skal du vite at det slett ikke er så uvanlig som du kanskje tror. Eyvind Hellstrøm fortalte meg om mange stamgjester på Bagatelle som elsket å spise alene. Men tilbake til mitt matspa i Helsinki.

Jeg var på matspa på flere restauranter. I dette blogginnlegget får du tips om gode spisesteder, og dårlige spisesteder.

Ibericoskinke på jordskokk hos Chez Dominique, Helsinki

Fortsett å lese


Grand Marnièr-is. Min beste så langt.

Mange interesserte seg for innlegget mitt om øl-iskrem tidligere denne uka. Is er veldig gøy og godt. Fantasien setter de eneste begrensningene. Siden mitt forrige iskrem-innlegg handlet om voksen-is, så fortsetter jeg litt i samme leia og gir deg tips til en iskrem jeg har komponert selv, og som, for å være helt ærlig, har blitt min absolutte favoritt-iskrem. Dette er altså også en voksen-is, med alkohol i. Spiser du nok så kan du havne litt på en snurr. 

Grand Marnier likør og vaniljestand. Smak til min beste iskrem

Fortsett å lese


Et lite stykke bygdeNorge, midt i Oslo («Den røde Mølle» 5/10)

Oslo er jammen en sammensatt by. Vi som har valgt å bosette oss her har valgt byen nettopp på grunn av akkurat det. I alle fall gjelder det meg. Oslo er ikke bare uban og flerkulturell. Den er også et lite stykke bygde-Norge. Sist søndag tok jeg meg en liten runde i et av disse bygdestrøkene av Oslo. Midt på fargerike Grønland. Jeg spiste middag på «Den røde mølle», og tok en øl på Ivars kro. Det var moro, og annerledes enn vanlige Oslo-opplevelser. Men maten var ikke helt på høyden. Dessverre.

Den røde Mølle, Oslo

Fortsett å lese


Salt-dampet Kongekrabbe. Bedre kan det ikke bli. (Kongsfjord gjestehus: Karakter 8/10)

Forrige fredag var jeg i Berlevåg for å holde foredrag under Berlevåg-konferansen. Rådmannen, som var mitt vertskap, inviterte meg med ut til Kongsfjord gjestehus. Et lite overnattingssted og restaurant tre mil utenfor Berlevåg. Langs en av Norges villeste kystveier kjørte vi i stiv kuling. Bølgene fra Barentshavet pisket og dundret innover de voldsomme klippesteinene, og opp på veien vi kjørte på. Det er høy andel av bilbeltebruk i dette området, for å si det sånn. På Kongsfjord Gjestehus fikk jeg den beste Kongekrabben jeg noen gang har smakt. Kanskje ikke underlig, siden krabbene nesten går i land på egne klør, med barentshavet rett nedenfor husveggene.

Kongsfjord Gjestehus, Finmark.

Kongen av Kongekrabbe-servering. Foto: Kongsfjord gjestehus

Fortsett å lese


Hurtiggravet fisk på èn time.

Sushi har blitt en trend som har bitt seg fast i Norge. Sushi er rå fisk pakket i ris, i ulike varienter. Sånn helt folkelig forklart. Sashimi er rå fisk, uten ris. Sånn helt folkelig forklart. Men rå fisk har vi spist lenge her i landet. Strenge vintre på innlandet tvang oss som folk til å konservere mat, også fisk, på kreative måter. Hovedstikkord er salt og sukker i ulike varianter. Vi har speket fisk og kjøtt, tørket fisk og kjøtt, vi har gravet fisk og kjøtt. Når jeg hører om gravlaks eller for den saks skyld rakfisk ser jeg for meg utrolig kompliserte prosesser som tar måneder på fulltid for å få til et par spiselige filèter. Her skal du få vite hvordan du får til en blanding av sashimi og gravlaks på en drøy time. Multikulturaisme på tallerkenen.

Hurtiggravet salmalaks

Fortsett å lese