Stappmett, blid men ikke forført. Bagatelle, September 2012 (Vurdering: 7/10)

Sist jeg besøkte Batatelle var under Eyvind Hellstrøms regime. Hver gang jeg beslkte Bagatelle under dette regimet var besøket omgitt av noe spesielt. Noe jeg ikke klarer helt finne ord på. Men den gang føltes det helt spesielt, og tydelig. Det var kvalitet og sjel i de fleste detaljer. Alt i fra de storslagne blomsterdekorasjonene midt i lokalet, til fotoene på veggen. Men selvsagt aller mest den enkle, men perfekt tilberedte maten og de fantastiske vinene. Nå har jeg besøkt Bagatelle igjen, i starten av September. Det var mye god mat, god vin, fantastisk hyggelig service. Men magien var denne gang ikke helt den samme. Jeg satt litt med følelsen av å spise på en avansert kafè på et kunstmuseum med mye og tung mat. Kan Bagatelle få tilbake magien?

De storslåtte blomsteroppsatsene på Bagatelle er borte. Det er også mye av magien til stedet

Jeg har forventninger når jeg går inn på Bagatelle. Det har vært restaurant her siden 1939, da mesterkokken Edmund Jaquet fra den fransktalende delen av Sveits  gikk fra jobben ved Grand Hotell til å starte Bagatelle. Da ligger det mye i veggene. Mange kunstnere har sittet her. Ludvig Eikås, maleren fra Bergen hadde i mange år fast bord inne på kjøkkenet. Hellstrøm likte det slik. Det skulle være plass for originalene. Kunstnerne. Nå ser jeg ikke så mange kunstnere i lokalet, in persona, men enda mer kunst på veggene.

Det er ikke akkurat kunst du bare lar være diskrèt i bakgrunnen på Bagatelle

Det er i øyefallene store bilder av Damien Hirst, skulptur av Vebjørn Sand for å nevne noe. Faktisk fikk jeg en liten katalog over all kunsten på Bagatelle som jeg kunne lese i i løpet av måltidet. Og det gjorde jeg. Kunsten på Bagatelle er ikke likegyldig. Hirst sin fargerike hodeskalle dominerer èn av veggene. Men det var deilig å sitte en hel kveld å kunne gå inn og ut av disse kunstverkene med farger og intensitet.

Faktisk gjenspeilet fargespekteret og dybden i bildene seg i matrettene. Det startet med wagyu biff, skåret som carpaccio, med en sjøkrepsehale oppå. Altså Surf and Turf. Ikke særlig oppsiktsvekkende at den amerikanske kjøkkensjefen Derrick Styczek tar med seg amerikanskinsipirerte retter inn i restauranten. Det skulle bare mangle. Sjøkrepsen var nydelig, spenstig, og saftig. Det hele ble servert på en orange saltstein, ikke ulikt slike lamper du får kjøpt på alternativmessa. Både kjøtt og sjøkreps var også lettere røkt. Dessverre ble retten totalt litt i salteste laget for meg, og jeg følte saltet fra steinen tok smaken vekk fra kjøttet, som jo går for å være noe av det beste kjøttverden har å by på. Men godt var det.

 

Kamskjell med fortune-cookie

 

Det var også en litt morsom amerikansk vri på kamskjellet som ble servert i pekingandbuljong. Veldig, veldig godt og enkelt. Oppå det hele lå det ei lita «fortune cookie». Visstnok er det en tradisjon i deler av USA med slike. Inni ei lita kake ligger en lapp med et visdomsord. På min sto det: «A good rest will bring you better health». Sant nok. Jeg hvilte godt i de fantastsiske stolene som er på Bagatelle. Ingen restaurant som jeg har spist på har bedre stoler.

Servitørene var fra første stund morsomme, tilstedeværende og uformelle. Faktisk fikk jeg i løpet av måltidet en omvisning i vinkjelleren, som var opplyst med mange kubbelys. Riktig stemningsfullt var det, og jenta som sto for omvisningen tok seg godt tid. En hygelig gest.

Noen ganger kan restauranter av en slik klasse bli litt formelle og stive. Det er ikke tilfelle på Bagatelle. Det skal godt gjøre ikke å trives her. Maten er ekslusiv. Det går i trøffel, gåselever, sjøkreps, indrefilèt og viner med tyngde og kvalitet. Det skulle da også bare mangle. Det er ikke lett å komme seg ut fra Bagatelle uten å ha lagt igjen rundt 3000 kroner. Men det er jo det prisnivået som har blitt etablert for en slik servering, som består av 8-10 retter. Så får hver og en av oss vurdere om det er verdt det. For meg er det det. For jeg prioriterer opplevelser som dette, framfor hytte, dyr bil, båt eller hus.

Menyen for kvelden kan du se her:Menyen på Bagatelle September 2012

Mitt problem ble etterhvert at det var litt mye, og litt tung mat. Det var protein på protein på protein. Jeg lengtet etter noe virkelig lett. Noe som kunne løfte og rense opp litt. Det var oksehaleragu, det var lammerulade, det var gåselever med sukkerspinn (?!). Jeg har sans for sprelske, oppfinnsomme detaljer i et slikt måltid. Men for meg var sukkerspinnet laget på smak av gåselever egentlig bare tøvete. Men skitt au, det funger som en «conversation piece». Noe en snakker litt om over bordet, fordi det jo er litt morsomt. Men matmessig begynte det allerede nå å bli litt tungt. Og da hadde jeg enda ikke begynt på oksehaleraguen, lammet osten eller desserten.

Men, for mange er ankepunktet mot gourmètrestauranter at du ikke blir mett av maten. At det er så lite på tallerkenen at du må redde deg med en kebab på vei hjem. Det slipper du etter en middag på Bagatelle. Jeg lover! Så det er i alle fall raust, og det er både amerikanske og litt fint. Men for meg litt vel tungt.

 

En av de første dessertene var utrlig velkommen inn til min gane. Det var en dekonstruert Mohjito i fast form. Morsomt! Her var pulver og gelè satt sammen så jeg fikk alle smakene fra Mohjito, men i fast form. Gøy, og veldig forfriskende etter den ellers tunge menyen.

Mohjito i fast form. Herlig opprensing etter mye proteiner

Det var en fin opplevelse, totalt. Men jeg fikk ikke den samme magien som jeg har hatt tidligere. Kanskje fordi jeg synes menyen ble i tyngste laget, kanskje fordi lokalet og dekoren var annerledes. Jeg vet ikke. Det er mye av en følelsessak å si hvordan en oppfatter en kveld på en slik restaurant. Så byr anledningen seg, vil jeg gjerne tilbake hit. Men det er andre restauranter som  nok treffer min smak bedre fordi menyen er litt luftigere og lettere.

Men det er herlig at Michelinrestaurantene i Oslo er så forsjellige. Og så bra. Hyggelig at Bagga er tilbake på stjernehimmelen. For det er fortjent, selv om jeg og andre gjester bør stille store krav og forventninger til en restaurant av en slik klasse. Takk, for maten, Bagga!

(Bildene yter ikke maten full rettferdighet, da jeg slet litt med innstillingene. Human error 🙂

Vurdering 7/10  Hva du får for penga: 6/10

Reklame

Om matmannen

Jeg heter Anders M. Tangen, er foredragsholder, gestaltterapeut. Min store lidenskap ved siden av jobben er å lage mat, og nyte mat. Er opptatt av at matglede også er nøkkelen til et sunnere og bedre kosthold. Jeg er opprinnelig fra Hunndalen, utenfor Gjøvik, men har bodd i Oslo det meste av mitt liv. I stedet for hytte, båt, stort hus eller flotte biler prioriterer jeg bordets gleder, enten ved å kjøpe råvarer til hjemmet, eller det er å spise på ulike restauranter. Vis alle innlegg av matmannen

3 responses to “Stappmett, blid men ikke forført. Bagatelle, September 2012 (Vurdering: 7/10)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: