Et lite stykke bygdeNorge, midt i Oslo («Den røde Mølle» 5/10)

Oslo er jammen en sammensatt by. Vi som har valgt å bosette oss her har valgt byen nettopp på grunn av akkurat det. I alle fall gjelder det meg. Oslo er ikke bare uban og flerkulturell. Den er også et lite stykke bygde-Norge. Sist søndag tok jeg meg en liten runde i et av disse bygdestrøkene av Oslo. Midt på fargerike Grønland. Jeg spiste middag på «Den røde mølle», og tok en øl på Ivars kro. Det var moro, og annerledes enn vanlige Oslo-opplevelser. Men maten var ikke helt på høyden. Dessverre.

Den røde Mølle, Oslo

I mai fikk «Den Røde Mølle» en ansiktsløfting. Dette er faktisk en av Oslos eldste restauranter med en historie som går helt tilbake til 1920. Det skal visstnok også være Norges første pizza-restaurant. I mai fikk stedet nye eiere, og de fikk en ny, munter innredning. I taket henger lamper laget av tre-dører, rett ved inngangen står det en ustillingsdukke i plast, og bak bardisken står en mørk, hyggelig munter dame og ønsker meg velkommen. Jeg elsker både interiøret, det freshe flotte toalettet og den lune stemningen som skapt for en regntung oktoberkveld.

Detaljer i interiøret hos "Den røde Mølle"

Jeg skjønner ikke helt hva det er, men det er en noe spesiell stemning her. Det sitter ingen gjester nede, men det syder av stemning i andre etasje. Så kommer ei lita jente bort til bordet. Hun kan kanskje være seks eller sju år. Den mørke damen i baren kan fortelle at den lille jenta med is den hene hånda, og tyggis i den andre, er på opplæring i restauranten. Jeg blir med på leken og snakker mye med den seks år gamle servitøren.

Hun spør hva jeg vil ha? Jeg kikker på menyen som inneholder reinsdyr-carpaccio, gammeldags fersk suppe, pastaretter, spare-ribs, entrecotè, steinbit og en egen pizzameny. Jeg sier til jenta med isen at jeg gjerne vil ha fersk suppe til forret, en medium stekt entrecote til hovedrett og et glass rødvin til. Jeg er nysgjerrig på metall-vinen til Satyricon-mannen Sigurd Wongraven, og bestiller et glass av dette fludium fra den kjolekledte seksårige servitøren. Uoppfordret forteller hun at jeg ikke får lov å sitte i andre etasje. Jeg sier at det er helt okey, men spør hvorfor i så fall. Da kan hun fortelle at det er dåp oppe. Det forklarer stemningen utenfor inngangsdøra som preges av en blanding av pent kledte eldre, voksne og unge mennesker som tar seg en røyk, før de går opp igjen. Mens jeg er den eneste gjesten i første etasje. Ikke rart jeg er alene, klokka er bare litt over 15.00 og stedet har akkurat åpnet.

Den unge servitøren er veldig interessert i å innlede en lengre samtale, og spør om jeg synes det er gøy å sitte her. Jeg kjenner etter, og sier «gøy og gøy, jeg liker å sitte litt alene og lese avis og sånn». Hun aksepterer svaret, og forteller de voksne bak bardisken hva jeg har bestilt. En av de voksne kvalitetssikrer bestillingen, og jeg gir uforbeholden kred. til den lille, som husket hele bestillingen. Har opplevd voksne servitører på andre steder med dårligere service-gen enn denne seksåringen med is og tyggis.

Jeg føler jeg sitter på en liten bygderestaurant der jentas onkel serverer, og hun selv tar bestillinger. Snart er hele første etasjen stappfull av ungder som løper rundt, slik unger gjør på for eksempel juletrefester. De stamper i trappene, og de sitter sammen og leker ved et annet av bordene. Det er ikke ofte jeg opplever slik i Oslo, men det er ikke sjelden på mindre steder rundt om i Norge. Og selv om det er uvant med ungelek mens jeg skal spise middag, så er det i grunnen noe veldig koselig over dette.  Snart er det ikke bare barn i første etasje, men også noen foreldre som litt beskjemmet ser at det sitter meg og noen få andre gjester i første og dermed tar med seg de løpende barna opp igjen med følgende beskjed til barna: Kanskje mannen vil sitte litt alene i fred.

Jeg tenker, ja. Jo foreldrene har et poeng. Det var greit at noen av ungene ble hentet nå. Og jeg kjente meg slem. Så kom maten på bordet. Gammeldags fersk kjøttsuppe med tradisjonelle rotgrønnsaker, purreløk, oksekjøtt og komle. Dette var en suppe som smakte slik norsk fersk suppe skal smake. Kraften var klar som en consommè, rotgrønnsakene var ikke kokt ihjel, men møre. Kjøttet var derimot kokt ihjel, slik det skal i fersk suppe. Komlen var tilsmakt med spisskummin, noe som ikke helt falt i min smak. Når det kommer til tradisjonsmat er jeg nok litt fundementalistisk. Du kødder lissom ikke med fårikålen, den ferske suppa eller gryn-sodden. Men skitt au. Suppa har en dyp smak i kraften, den er ikke for salt og porsjonen er mer enn generøs nok. Jeg får grillet landbrød med soltørka tomater, og flatbrød til. Synd at smøret var steinhardt, rett ut fra et kjøleskap som ikke kan holde mer enn 3 grader. Det gjør ikke noe. Jeg trenger ikke smør på så godt brød, og ikke trenger jeg brød heller egentlig. For suppa er god, og nok i seg selv. Det slår meg at jeg kanskje bare skulle bestilt denne suppa. Det hadde nesten vært nok mat. Sånn egentlig. Så dette er nok mer egnet som en smårett, enn som til forrett. Prisen er 149 kroner. Selv om suppa er god, er dette i drøyeste laget. I alle fall dersom man tar den som en forrett. Det var ingen forretter som var noe særlig billigere heller.

Fersk suppe hos "Den røde Mølle", Oslo

Så kom hovedretten. Entrecote med kryddersmør, poteter på spyd og grillede grønnsaker. Det positive først: Kjøttet var utrolig mørt, og nesten riktig stekt. Kanskje var den litt understekt, med tanke på at jeg bestilte medium-stekt, men det gjorde ikke noe. Kjøttstykket var av beste kvalitet. Men som helhetlig rett manglet det noe. De grilla grønnsakene smakte ikke noe særlig, og potetene var egentlig bare kjedelige. Selv om de var gode som sådan. Selv om entrecoten var mør og fin, var det hele litt tørt. Jeg savnet en god saus av noe slag. Riktignok var det noe som føltes som en snau kilo med hjemmelaget kryddersmør oppå biffen, men også denne gang var smøret så kaldt at det ikke smeltet oppå kjøttet, slik det bør for å gi den rette smaksopplevelsen. Og biffen var på forbilledlig vis stekt riktig, og hadde fått hvile seg nok før servering. Det gjorde også at overflatetemperaturen ikke var høy nok til å smelte smøret. Alt i alt ble derfor ikke denne retten noe blinkskudd for meg. Vinen til Satyricon-fyren var grei nok til.

Entrecote med grilla grønnsaker og kryddersmør. "Den røde Mølle", Oslo

Men med unger løpende rundt, menn med dress og slips som røyker rullings utenfor inngangsdøra og en seks år gammel servitør så var dette en annerledes og morsom restaurantopplevelse. Men ut i fra kvaliteten på maten var den kraftig overpriset. 149 kroner for en forrett, eller en tallerken suppe er mye. Nesten uansett kvalitet. Og 249 for en entrecote er ikke noe ran, men restauranten må når de setter en slik pris finne seg i å bli sammenlignet med fantastiske biffsteder som for eksempel Borggården ved rådhuset som bare er litt dyrere, men med en helt annen kvalitet.

Etterpå gikk jeg hundre meter bortover til Ivars Kro i Grønlandsleret. Her var det en du som spilte opp til dans klokka 17.00. Det er et lite stykke bygde-Oslo. Og jeg liker det. En øl på Ivars Kro kostet 44 kroner. Det er ikke overpriset.

På Ivars Kro, Oslo, spilles det til dans klokka 17.00 på en søndag

«Den røde Mølle»: 5 av 10. (Basert på middag, oktober 2011)

Karakter, «Mat for penga»: 4 av 10.


Reklame

Om matmannen

Jeg heter Anders M. Tangen, er foredragsholder, gestaltterapeut. Min store lidenskap ved siden av jobben er å lage mat, og nyte mat. Er opptatt av at matglede også er nøkkelen til et sunnere og bedre kosthold. Jeg er opprinnelig fra Hunndalen, utenfor Gjøvik, men har bodd i Oslo det meste av mitt liv. I stedet for hytte, båt, stort hus eller flotte biler prioriterer jeg bordets gleder, enten ved å kjøpe råvarer til hjemmet, eller det er å spise på ulike restauranter. Vis alle innlegg av matmannen

One response to “Et lite stykke bygdeNorge, midt i Oslo («Den røde Mølle» 5/10)

  • T.R

    Spisestedet Den Røde Mølle reklamerer med skiltet «Oslos beste pizza?» utenfor døra, så det forventes en viss kvalitet. Jeg bestemte meg for å prøve pizzaen Pepperkvern (Pepperoni, paprika, ananas og mozzarellaost) til 220 kroner. Til min store skuffelse virket den ferdiglaget, som om den bare hadde tint noen timer fra fryseboksen. Pizzaen hadde en besk brent smak, fordi bunnen ikke hadde hevet og den var det motsatte av luftig og sprø (den var sammentrykt, dvask og myk). Fyllet og osten virket ufersk, fordi også disse ingrediensene smakte som tint frossenvare.

    Når jeg klaget på pizzaen ble den engelske kokken aggressiv og stilte seg uforstående. Etter noe diskusjon fikk jeg en ny pizza, og til min store forskrekkelse var også denne uspiselig av samme årsak som ovennevnte. Den eneste forskjellen var at kokken ikke gadd å dele opp pizzaen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: