"PRIVAT" MAGI I STAVANGER. Café de France imponerer (Vurdering:8 av 10)

Inngangen til Café de France, Stavanger

Jeg har forelsket meg i en restaurant i Stavanger. Cafè de France er ikke mindre enn en av landets aller beste restauranter.

Dette er som en nyåpning å regne. Restauranten Cafè de France har en historie tilbake til 1988. Men i en periode skiftet den navn og konsept til Setra. Nå er Cafè de France tilbake med nye eiere og et spennende gourmèt-konsept. De har ikke markedsført seg storstilt, men sier de satser på ryktet og munn til munn markedsføring. Det burde holde i massevis, for dette er virkelig stjerneklasse. Og ryktet burde absolutt være godt nok til å fylle den forholdsvis lille restauranten. Jeg var der 13.desember, og spiste et måltid alene. Jeg kommer tilbake. Om jeg så skal reise til Stavanger ens ærend for å spise på Cafè de France.

Café de France ligger i Eiganesvegen ikke langt unna Folken. Som turist fra Oslo er det eksotisk å spasere forbi de smått herskapelige villaene i bakkene opp bak Breiavatnet og komme fram til det veldig diskrè huset uten prangende skilt, men bare navnet Café de France malt rett på murveggen.

Du må ringe på for å komme inn på Cafè de France

For å komme inn må jeg ringe på døra. Ei hyggelig jente møter meg i døra, som om jeg var invitert på middag. Det er en god følelse når jeg kommer alene. Jeg blir henvist til bordet, innerst i lokalet og blir raskt tilbudt et glass champagne.

Bordet er vakkert pyntet med hvit duk, Riedelglass og blomster i en lav vase.  Vinkelneren kan fortelle at bestikket er kjøpt på auksjon og dette er ikke noe tull, men skikkelig sølvbestikk med mønster.

Cafè de France dekker på med gammelt sølvtøy

Jeg sitter akkurat passe lenge før jeg får den første smaken av dette fantastiske måltidet. Som små munnfuller av noen apetittvekkere får jeg en liten kalvetartar med noen så klare smaker jeg ikke har kjent siden jeg spiste på Bagatelle den tida den fantes. Jeg får også en kyllingbuljong og røkt ål. Alt fungerer etter hensikten og gjør meg klar for de neste rettene.

Jeg får en søtlig Riesling fra 2003 til første forrett som er en gåselever-terrine med aprikoschutney. Inni terrinen er det en saftig, smakfull andeconfit. Ingen store overraskelser, men enkelt og perfekt som Eyvind Hellstrøm ville sagt det. Nok en gang klare, smaker uten unødig tilsøling som resultat av overdreven kreativitet. Vinen sitter sitter som et skudd og smelter sammen med terrinen til en høyere enhet.

Grillet tunfisk med soyajuice og mango

Neste rett er en grillet tunfisk med mango og soya. Nok en gang er det gjenkjennelige smaker. Tunfisken er helt perfekt stekt, og akkurat så varm jeg liker den. Noen ganger på gourmét-restauranter kan jeg savne varm mat. Det blir lett mye veldig lunkent, siden mange råvarer som kjent ikke bør holde mer enn 55-70 grader. Men her kommer den fantastisk dytkige, formelle men likevel joviale kelneren med soyajuicen i en glovarm kaserolle og heller den over retten i det jeg skal spise den. Dermed får retten en litt høyere temperatur enn den ville fåt om den ble montert helt ferdig på kjøkkenet. Fantastisk godt.

Torsk «Bacalao» er så enkel og genial som bare en kjøkkensjef med selvtillit tør å servere den. Ingen fiksfakserier, bare utrolig godt. Torsken skiver seg og er hvitere enn den mest julete snøen, mens følget er preget av oliven, paprika og tomat uten at det på noen måter overdøver torsken. Den lette barbaresco-vinen i glasset tilførte retten også en kraft som ledet godt videre mot hovedretten.

Etter en helt okey sorbèt til hvilerett kom hovedretten. Ribbe og svine-indrefilèt med trøffel potet croquette og kryddersjy. Ribba var så mør og smakfull som jeg forventet og indrefilèten hadde heller ingen overraskelser ved seg, annet enn at den var fantastisk god. Noen ganger holder det at maten er fantastisk god. Det behøver ikke være altfor mye fiksfakserier. En Chateau Neuf de Pape fra 2007 var et raust valg i glasset. Den ble hellet i glasset fra en spesiallaget karafell fra Riedel som heter «Slangen i paradiset». Den er nemlig formet som en slange og vinen tar en lang tur gjennom den sirlig utformede karafellen.

Min kelner, som også eier stedet er oppmerksomt tilstede, uten å være påtrengende. Han er kledd i en rutete Moods of Norway dress, og denne stilen er med på å understreke den private, hyggelige intime atmosfæren. Jeg har ikke nevnt det før, men stolene her er nesten like gode å sitte i som de som var på Bagattelle i sin tid. Passe dype skinnstoler som det er godt både å lene seg framover i, for å spise, og lene seg tilbake i for å la maten synke og nyte de gode smakene som henger igjen i ganen etter hver rett.

Etter hovedretten kommer en ostetallerken, som dessverre for meg ikke inneholdt mine favorittsmaker. Men det er virkelig ikke noe restauranten skal klandres for. Desserten var raus. En lun nøttemarsipan, kanèl-is  og kirsebær sorbèt. Jeg fikk et glass portvin til osten, og rød dessertvin til desserten. Til sammen ble det derfor fire glass med rødt i glasset. Faktisk en liten sjeldenhet på gourmètrestauranter jeg har spist på, som har en tendens til å prioritere hvite viner i alle slags varianter. Jeg elsker hvite viner, men en kald vinterkveld i Stavanger så gjorde det susen med en del rødt i glasset.

Jeg kan bare anbefale Cafè de France på det varmeste. Skal jeg gi tilbakemelding på noe som ikke fungerte optimalt så handler det om miljøet. Det er et fantastisk hyggelig, lunt lokale med spennende kunst på veggene og en dempet behagelig atmosfære. Derfor virker det veldig malplassert med tilfeldig musikk spilt veldig svakt fra ikke altfor gode høyttalere i taket. Jeg havnet rett under en slik høytaler og kunne såvidt identifisere blant annet Tom Waits hvis jeg spisset ørene. Jeg foretrekker at slike steder ikke spiller musikk i det hele tatt, men må de gjøre det fordi det kanskje er litt for få gjester og rommet må fylles med litt atmosfære, så foretrekker jeg rolig instrumental musikk som finnes for eksempel på Cafe del Mar platene.

Ellers kommer jeg sannsynligvis til å invitere med med kjæresten min til Stavanger på vårparten, nesten bare for å spise på Café de France igjen. Den åpnet i februar, og har snart holdt på i ett år. Måtte den lykkes hundre prosent med virksomheten sin. Jeg ringer gjerne på igjen.

Cafè de France, Stavanger. Basert på seks retters middag, desember 2010.

Karakteren er utelukkende basert på min oppfatning av kvaliteten på mat, service og omgivelser. Det er ikke tatt hensyn til prisen

Reklame