Det finnes restauranter som med troverdighet kan sies å ha «sus» over seg. «Lucullus» i Bergen er et slikt sted. Det ligger litt gjemt til, i andre etasje i hotell Neptun. Men det gir også en god, rolig av dempet atmosfære. Da jeg var i Bergen i forbindelse med et foredrag i slutten av mai ringte jeg og bestilte bord for èn, og ble tatt godt i mot. De husket meg også fra forrige gang jeg var her i desember. Og igjen, innfridde restauranten, med noen svakheter.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å spise full meny denne kvelden, av både finansielle og kosmetiske grunner. Mange, gode middager har lett for å gjøre kroppslandskapet mer kupert enn ønskelig. Men når jeg hadde satt meg og lest gjennom menyen var løpet kjørt. Her var det så mye godt, at det ikke kjentes naturlig å trekke i nødbremsen før måltidet hadde begynt. Så sju retter lå foran meg og ventet. Og det ble en stor opplevelse.
Carpaccio av sjøkreps (!?), lammecarè, asparges var bare noen av herlighetene jeg skulle sette tennene i utover kvelden. Jeg stusset litt på hvordan de kunne lage tynnskårede skiver av noe så smått som sjøkrepshaler, men det var løst ved at sjøkrepsehalene var presset til små plater av rått, sjøkrepskjøtt. Med limeolje over var dette riktig så mildt og godt, som en start. Selv om smaken av sjøkreps var lite framtredende. Jeg vil nok foretrekke sjøkrepsen varmetilberedt på en eller annen måte.
Asparges er ikke til å unngå i mai, Heldigvis. Denne retten var strengt tatt nesten vakrere enn den var god, men det var slett ikke dårlig. Likevel manglet det litt rafinnement. Jeg satt med en viss følelse av at denne reten kunne jeg lage like god hjemme. Det var en ultraklassisk rett med asparges, beurre blanc og hakket egg. Men jeg følte meg nesten som i Thailand da maten var pyntet med fargerike blomster. Bra jeg hadde med kamera tenkte jeg. Aspargesen var kokt akkurat passe, helt sikkert med mye salt og bittelittegranne sukker.
Jordskokksuppe, med parmesankjeks og vaktelegg var det neste høydepunktet. Særlg sammen med den fyldige vinen jeg fikk til. En vin som la seg som et fløyelsbelegg i munnen, samtidig som den renset opp litt mellom hver skje av den fyldige suppen. Jordskokk er en råvare vi bruker altfor lite. Her har vi et og annet å lære av danskene. Vaktelegg er vel mer morsomt, og dekorativt enn spesielt spennende på smak. Men mat handler ikke bare om hva vi spiser, men også hvordan det ser ut. Og dette var vakkert, ikke sant?
Så fulgte det på med blodappelsinsorbèt, uer, lam og dessert. Alt av prima kvalitet. Men uten at det var gjort noen spesielle sofistikerte vrier. Og noen ganger er det som sagt i tidligere innlegg ikke nødvendig. Vinpakken vinkelneren hadde satt sammen var både overraskende, og velsmakende. Overraskende mange viner fra den nye vinverden.
Lucullus er et godt valg til ulike anledninger. Denne kvelden i slutten av mai var restauranten på langt nær full, men gjestene var overraskende unge og de så ut til å kose seg storveis.
Men prisen er vel stiv. De nærmer seg nesten Bagatelle nivå i pris, men ligger et stykke bak i kvalitet. Likevel hadde jeg en fantastisk kveld og kommer gjerne igjen! 
MATMANNEN 
Legg igjen en kommentar