Here’s an excerpt:

The concert hall at the Syndey Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 9 800 times in 2011. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 4 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

Jeg var på matspa på flere restauranter. I dette blogginnlegget får du tips om gode spisesteder, og dårlige spisesteder.

Ibericoskinke på jordskokk hos Chez Dominique, Helsinki

Jeg kom sent til Helsinki, og gikk bortover Mikaelsgaten. Det meste var stengt. Utenfor et stort sted med mange ungdommer samlet så jeg en gutt bli nesten slått ned, ei jente som var så full at hun ramlet med bakhodet i asfalten. Fem minutter så jeg en full mann dælje gitaren i asfalten så den sprakk. Det var onsdag kveld i byen.  Jeg satt der og tenkte mitt om Oslo, og om alt er verre der enn andre steder. Hadde gått inn på en slags gagekjøkken-kafè som kalte seg Chilli. Den eneste kvalitetn her var at den lå like ved hotellet. Jeg sier ikke annet enn: Ta en kikk på bildet. Dette skulle være kyllingbryst i chili.

Kyllingrbyst i Chili, Chili. Helsinki

                                                          ( Chilli, kafé. Helsinki. Karakter 2/10. Mat for penga: 2/10. Basert på nattmat, november 2011)

Dagen etter spiste jeg lunsj på den finske restauranten Aino. Her spiste jeg grilla sild, og lakris creme brûlèt til dessert. Typisk finske retter begge deler. Finnene er glad i både Herring og salt lakris. Godt var det også. Særlig det lokale Aino-ølet de serverte til. Men det er mye bein i sild da, selv om det ikke er noe restauranten skal straffes for.

Stekt sild med Aino-øl. Restaurant Aino, Helsinki

Laris Creme Brülèt. Restaurant Aino. Helsinki

                                                          (Restaurant Aino, Helsinki: Karakter: 6/10  Mat for penga: 7/10. Basert på lunsj november 2011)

Kvelden skulle jeg på restaurant Demo i Nylandergaten 4. Jeg har vært her en gang før og ville dit igjen. Dette er en restaurant med èn stjerne i Michelin-guiden, men likevel med et slags bistro preg. Det er virkelig ikke noe stivt og formelt over denne restauranten. Jeg valgte en seksretters meny, med vinpakke. Og det skulle bli vinpakken som virkelig gjorde inntrykk! Maten var preget av litt for monoton konsistens, og for mange purèer i altfor mange varianter. Det føltes innimellom som å spise flere porsjoner med grøt. Velig god grøt riktig nok, men litt vel mye myk mat. Uansett var dette en fin opplevelse, og selv om jeg satt her som alenespiser følte jeg meg ikke ensom, og servicen var virkelig tilstedeværende. Jeg fikk to valg når det gjaldt vinmenyen, og gikk for den som inneholdt en del årgangsviner. For eksempel gjorde en rød Sancere vin fra 1996 stort inntrykk! Skal du spise godt i Helsinki, kan jeg veldig trygt anbefale den lille, hyggelige Demo.

Skiltet til Restaurant Demo, Helsink

Lammefilèt, og braisert lam hos restaurant Demo, Helsinki

                        (Restaurant Demo: Karakter : 7/10    Mat for penga: 6/10.  Vin for penga: 8/10 . Basert på middag tidlig i november 2011)

Lunsj på fredag tok jeg på restaurant Sasso. En italiensk restaurant, anbefalt i Michelinguiden på Søndre Havn. Helt greit, men ikke noen højdare. Likevel var ikke prisen avskrekkende. Jeg fikk sitrusmarinert laks til forrett. Den burde enten vært skåret i tynnere skiver, som carpaccio, eller stekt opp til 42 grader for å gjøre den litt mørere. Men god på smak. Jeg bestilte en pastaret med scampi til hovedrett. Nja, ikke noen stor smaksopplevelse. Men ikke dyrere enn på langt kjedeligere steder med dårligere service

Sitrusmarinert laks, Restaurant Sasso, Helsinki, Finland

                                                                  ( Restaurant Sasso. Helsinki.  Karakter: 6/10  Mat for penga: 7/10. Lunsj i november )

Så var jeg framme ved høydepunktet i mitt Matspa. Restaurant Chezdominiquei Helsinki. Totalt spiste jeg meg gjennom 15-16 retter. Restauranten har to stjerner i Michelinguiden og har vært i drift siden 1999. De fem timene jeg satt til bords gikk utrolig fort, men i behagelig tempo. Vinen var på ingen måte like spennende som hos Demo, men maten var jo desto mer oppfinnsom. Her var det et fyrverkeri av konsistenser, smaker, farger og overraskelser. Hva med popcorn-saus? Hva med agurkis til biff tartar? Og midt oppi all oppfinnsomheten om ei real viltgryte basert på reinsdyr. Jeg skal ikke beskrive maten altfor mye, jeg lar heller bildene tale for seg selv. Jeg drar gjerne hit igjen. Menyen var ikke overpriset synes jeg. Ikke vinmenyen heller. Men champagnen og en del av de andre tingene som kom i tillegg var kraftig overpriset. Selv på en restaurant av denne typen bør en si i fra når de setter 450 kroner for et glass champagne på en regning. Likevel, skitt au. Jeg fikk tenkt fine tanker, skrevet dem ned i Marimekko-notatboka mi og kjente meg lykkeligere og lettere i kroppen enn da jeg gikk inn. Det er vel idèen med et matspa?

Sprøtt "flatbrød" med bl.a trøffelmajones. Chez Dominique, Helsinki. Finland

"Roots in a basket". Rotgrønnsaker hos Chez Dominique, Helsinki

Østers med blant annet eplesekum. Chez Dominique, Helsinki. Finland

Torsk med sprøstekt skinn, bønner og sitrussyk. Chez Dominque, Helsinki. Finland

Resindur med sprøstekt mose og tyttebærsaus. Chez Dominique, Helsinki. Finland

Müsli-dessert. Chez Dominique, Helsinki. Finland

                                                              (Restaurant Chez Domnique. Helsinki.  Karakter: 9/10. Mat for penga: 7/10)

Jeg håper denne bloggen inspirer deg som av og til reiser alene i forretninger, eller i andre oppdrag, til å bestille bord for èn på en flott restaurant. La tankene fly. Investèr i en opplevelse. Det er forresten uansett billigere pr. time enn et hvilket som helst annet spa.

Lun peis på Dubliner, Oslo

Hva er duften av lykke? Jeg husker noen år tilbake da jeg hadde vært på rundreise i Venezuela. Venezuela er ikke akkurat kjent for krydret mat, i alle fall ikke i fjellene der vi tilbrakte mye tid. Da vi kom ned til kysten etter å ha spiste grillet kylling, kokt kjøtt og rotgrønnsakssupper i alle varianter husker jeg at jeg fikk hummer og lime på bordet. Jeg tok en lime i hånda, førte den opp mot nesa og sa: Duften av lykke!

Duften av lykke på Dubliner, Oslo

Nå varierer det med humør og årstider hva som betyr duften av lykke for meg. Men noe som sjelden slår feil på høsten er duften av irish stew og en god guinnes på en kald høstdag. Akkurat nå for tida er ikke kalde høstdager det vi har mest av, det er jo varmere enn det var i sommer her i Oslo. Men det er høst, og pubbesøk og pubmiddag hører med.

Autentisk miljø på Dubliner, Oslo

Selvsagt kan de øl her. De skjenker den med respekt, og de vasker glassene på korrekt måte. Ølglass bør ikke vaskes med vanlig oppvasksåpe, det kan gjøre at ølet ikke skummer som det skal, og du får heller ikke “øl-gardiner” i glasset.  På Dubliner vet de dette. Servicen er god. Det er egentlig ikke bordservering her, men skitt au, har de tid så kommer de til bordet ditt med mat og drikke likevel.

Dubliner Folk Pub, Oslo

Jeg sitter lenge på slike steder. Fem, seks timer er ikke uvanlig. Livet er for kort til å ha det travelt. Når jeg sitter slik lenge blir jeg sulten. Sist jeg slet en av benkene på Dubliner bestilte jeg en Irish Stew. En rett jeg har spist mange ganger gjennom mange år, her på puben. For et drøyt år siden var jeg skuffet. Men nå er den på høyden igjen. Godt kokt kjøtt, grønnsaker som ikke er ihjelkokt men med god smak, passe krydret og salt kraft og, kanskje det viktigste for pub-mat: En solid, raus porsjon til en okey pris! 140 kroner for en slik porsjon er verdt å bejuble.

Irish Stew, Dubliner. Oslo

Dubliner, folk-pub. Rådhusgaten 28, Oslo.  Karakter 6/10. Mat for penga: 8/10.  Basert på besøk medium oktober, 2011

Grand Marnier likør og vaniljestand. Smak til min beste iskrem

Iskremmaskinen har på mange måter revolusjonert dessertinteressen på kjøkkenet mitt. Det er lidderlig moro å eksperimentere med ulike tilsetninger. Bare fantasien begrenser. Min samboer, Kristin er selvsagt veldig glad for min nyskapte interesse for desserter. Hittil har jeg hatt mest energi på forreter og middagsretter.

Den isen jeg har fått best respons på, både fra venner samboer og meg selv er denne:

Først lager du den vanlige basen for fløtebasert iskrem.

2,5 dl. H-melk

1,5 dl. kremfløte

1 vaniljestang (helst tahitian eller Bourgougne)

Ta en skarp kniv og snitt vaniljestangen på langs. Skrap ut frøene og ha disse i fløtemelken sammen med selve stangen.

Kok opp blandingen, og la den stå og trekke i tjue minutter.

Så tar du tre eggeplommer sammen med 100 gram sukker (helst økologisk) og pisker til eggedosis.

Sil så vanilje/melkefløte-blandingen, og heller over eggedosisen  mens du rører godt.  Bland det hele godt sammen og hell tilbake til kjelen. Nå er det fram med termometeret. Varm opp blandingen til 80 grader, ganske nøyaktig. Blir det varmere har isen lett for å korne seg, og blir det mye kjøligere enn 80 grader tykner ikke isen slik den skal.

Så setter du denne smelten til kjøling.

Når den er kjølig nok, i alle fall ikke varmere enn romtemperatur, så tilsetter du Grand Marnier-likør etter smak. Grand Marnier har en elegant smak av citrus, appelsinskall ballansert med cognac. Jeg bruker vel omtrent 1 dl. kan jeg tenke meg. Har sant og si aldri målt dette, men brukt mine instinkter og smakssans. Ikke ha i for mye om gangen. Smak deg fram for hver spiseskje du tilsetter. Den skal smake godt, og litt mer enn du kan tenke deg når den blir til is. Smaken blir nemlig noe redusert når den er frosset. Du bør derfor være litt raus med likøren. Så tar du en appelsin og fin-river litt appelsin-skall oppi issmelten. Også her etter smak. Pass på at skallet er finrevet nok, og at du ike får med deg mye av det hvite innenfor det gule skallet. Det hvite er bittert og kan lett ødelegge smaken. Blir ikke skallet finrevet nok, risikerer du at de du serverer isen til ber om tannpirker etter å ha spist is. Det er jo litt pussig, så det vil du ikke oppleve.

Hell is-smelten opp i iskrem-maskinen og la den stå til den er av en slik konsistens du kan like. Har fått mye spørsmål om iskrem-maskiner. Jeg kan ikke så mye om dem. Men vet at du får benkemodeller fra 3000 kroner og oppover. Disse har eget kjølesystem, som gjør at du kan bruke den akkurat når du vil, og isen fryses i beholderen. Min maskin er billigere og enklere. Her må jeg legge selve bollen i fryseren, minst natta over, slik at kjølelementene i kantene rundt bollen blir skikkelig frosne. Så monterer jeg på en røre-anordning over bollen og heller røren oppi bollen som jeg har hentet ut fra fryseren. Dersom is-smelten er kjøleskapskald så blir isen ferdig på rundt 30 minutter. Dersom is-smelten er for varm, det vil si varmere enn 17-18 grader, så risikerer du at du ikke rekker å fryse isen inn til riktig konsistens før kjøle-elementene i bollen begynner å miste effekten sin. Mitt råd er derfor: Ikke putt is-smelten i maskinen før den er omtrent kjøleskapskald.

Dette er ismaskinen jeg gikk for: Merket er det italienske Nemox.

Min iskremmaskin. Av merket Nemox

Men du finner sikkert mange andre like bra både hos Claes Olson, på Jernia eller på nettet. Det er bare å google litt, eller du kan ta en kikk her. Jeg ble advart mot å kjøpe en slik enkel iskremmaskin, og heller gå for en benkemodell hvor forhåndsfrysing ikke er nødvendig. Noen sa at dersom jeg gikk for en slik variant som må fryses på forhånd blir den aldri brukt. Det stemmer ikke her i huset i alle fall. Vi spiser ikke SÅ mye is at vi ikke kan planlegge litt når vi skal lage is. Men har du plass og økonomi til en som fryser selv, og som kan stå på benken er det selvsagt en fordèl.

Servèr isen alene. Den er god nok til det. Skal du pynte med noe, så kan du ha små, tynne flak av mørk sjokolade over og kanskje bittelittegranne mørk sjokoladesaus ved siden av. Mulig at sylta qumquater kunne være godt til. Det skal jeg prøve en annen gang. Kos deg! Jeg serverte den til sjokolade-fondant en gang. Det ble litt for mange sterke smaker på en gang. De slo hverandre litt hjel.

Beklager at jeg denne gang ikke har bilde av det ferdige produktet.

Finn flere, og noe mer krevende, oppskrifter på Grand Marnièr desserter her. (Du må logge deg inn med fødelsår for å få tilgang til oppskriftene på grunn av alkoholinnholdet i likøren)

To varianter av rakfisk-tapas

Rakfisk kan behandles mye på samme måten som rå salmalaks når det gjelder tilberedelse og tilbehør. Sist lørdag laget jeg rakfisk tartar. Jeg hadde kjøpt en rakfisk-filèt fra Jacobs Utvalgte. Denne er merket for å garantere at den har geografisk tilknytning til Valdres. Det skal du passe på, om du vil ha god rakfisk. Jeg har nemlig latt meg fortelle at det er en del juks og fanteri i rakfiskbransjen. All rakfisk fra “Valdres” er visstnok ikke derfra. Den er importert fra Danmark, men tilberedt i Valdres. Men skal jeg først ha rakfisk så vil jeg at den skal ha svømt i Valdresvann, og ikke i en hagekulp i Danmark. Men, nok om det.

I rakfisktartaren bruker jeg noen av samme ingrediensene som i laksetartar. Jeg hakker rakfisken ganske grovt, tilsetter pepper, dill, rødløk, gressløk og en bitteliten dæsj akevitt. Rådet her er er rene fingre, renset med antibac, eller latexhansker. Så er det å smake, og hakke det hele sammen, etter hvert som du blander i den ene ingrediensen etter den andre. Bare prøv deg fram! Men vær forsiktig, rakfisken har en sterk egensmak. Burk likevel fantasien. Ingenting er riktig eller feil. Det handler bare om godt eller vondt. Jeg topper det hele med en vakteleggeplomme. For det første ser det veldig tøft ut, for det andre er det veldig godt.

Rakfisk tartar med vakteleggeplomme

Den andre rakfisktapas-retten jeg laget var rakfisksalat. I en liten skål la jeg små biter av rakfisk, blandet dem lett med creme fraiche, gressløk, dill og rødløk.

Tidligere har jeg også hatt suksess med lunet rakfisk med beurre blanc. Beure blanc er en smørsaus laget ved at du tar èn del hvitvinsedikk, og èn del hvitvin sammen med finhakket sjalottløk. Dette kokes inn til det nesten ikke er væske igjen. Så piskes det inn kaldt, usaltet smør i terninger til du får konsistensen du liker. Smak til med salt pepper og for eksempel litt cayenne-pepper. Så kan du velge om du vil sile den eller ikke. Jeg siler den ikke når jeg bruker til den lunet rakfisk.

Rakfisk-filèten tar jeg på bakepapir i stekovnen på 60 grader. Den bør ikke bli varmere enn rundt 42 grader. Så heller du smørsausen over, og det hele pyntes med hakket gressløk. Vil du utvide retten er det himmelsk med kokte småpoteter vendt i olivenolje og maldonsalt til!

La oss få rakfisken på bordet folkens. Vi har en stolt mattradisjon også her i landet, som vi må ta vare på!

Øl-iskrem, etter oppskrift fra Eyvind Hellstrøm (Foto: Kristin Aafløy Opdan)

Først må jeg bestemme meg for hva slags øl jeg skal bruke. Uten å ha smakt øl-iskrem før så må jo nødvendigvis valg av øl prege desserten kraftig. Men siden det er mørkt ute, det begynner å lukte litt vinter så velger jeg en Guinnes. Guinnes elsker jeg på høsten. En billig måte å komme seg til Dublin på, uten å dra dit.

Det er tre komponenter i desserten. Foruten selve øl-iskremen skal det være en slags knekk på tallerekenen og en saus laget av Vikingmelk. Jeg velger å starte med knekken. Først tar jeg 30 gram med pistasj-nøtter, finhakker disse og rister dem på 160 grader i ovnen til de er passe sprøe. I panna har jeg to spiseskjèer med sirup, og varmer denne opp til karamell. Så tilsetter jeg 50 gram rørossmør. Oppi denne blandingen har jeg 70 gram med opprevet rugbrød, en rosmarinkvist, nøttene og 30 gram hakkete rosiner. Så lar jeg det hele koke bittelitt i panna. Når jeg kjenner det begynner å lukte bittelittegranne bittert hiver jeg greia ut av panna og over på et bakepapir, og setter dette ut på balkongen til kjøling.

Rugbrød knekk, med pistasjnøtter, rosiner og rosmarin

Så, så var det sausen da. Dumme meg, jeg skulle selvsagt begynt med den. Men, men det er fortsatt lenge til middag. For denne sausen tar tre timer å lage. Fordelen er at det aldri har vært mer sant at noe lager seg selv. Jeg må lese det Hellstrøm skriver i oppskriften mange ganger for å tro det jeg ser. Men det kan ikke forstås annerledes enn at jeg skal putte en hermetikkboks med Viking-melk i en kjele med vann, slik at vannet dekker boksen helt. Så skal altså denne boksen, uåpnet, koke i vannet i tre timer. Jeg tar boksen oppi, fyller på vann og håper det beste. Kan ikke så mye om fysikk, men trodde lenge at dette virkelig skulle eksplodere. Men det gikk fint. Boksen sto under vann og putret i tre timer.

Vikingmelkboksen kokes uåpnet i tre timer

Nå er det isen som skal lages. Først tar jeg 2,5 dl. Guinnes øl og blander med 2,5 dl. fløte. Så koker jeg dette opp, mens jeg passer på kjelen. Det er og blir irriterende med vulkanlignende utbrudd fra slike fløte/melkeblandinger. Så tar jeg 5 eggeplommer og blander med 100 gram sukker, og pisker dette med hjulvispen. Ja, jeg sa hjulvisp. Den har i mitt kjøkken kommet til heder og verdighet igjen. Mindre styr og tjas enn moderne maskiner, og veldig rask og lett å holde ren. Når jeg  har en luftig eggedosis heller jeg øl-fløte-blandingen over eggedosisen under omrøring. Så er det tilbake i kjelen med hele is-smelten. (Det er navnet på iskrem-røren). Nå skal denne varmes opp til 80 grader. Ikke over, og ikke under. Når dette er gjort, setter jeg smelten til kjøling ute på balkongen sammen med knekken som står til kjøling.

Guinnes-øl, fløte og egg er basis for øl-iskremen

Tre timer senere fisker jeg boksen med Vikingmelk ut av kjelen, og setter også denne til kjøling. Når den langt utpå kvelden er romtemperert åpner jeg den, og kjenner en fantastisk lukt av karamellisert melk. Det lukter en blanding av smørbukk og risgrøt. Herlig. Men konsistensen er ikke slik jeg håpet. Den er altfor tyntflytende i forhold til bildet i Hellstrøms kokebok. Jeg har en mistanke om at vannet ikke har dekket hele boksen skikkelig i hele koketida. Neste gang skal jeg sørge for mer vann, og enda lenger koketid. For denne desserten skal gjentas.

Når jeg legger opp lager jeg en sirkel av saus i midten av tallerkenen, med en kule øl-iskrem oppå. Rugbrød-knekken brekkes opp og strøs utover desserten.

Samboeren konkluderte med at dette smakte gourmèt-restaurant. Ballansen mellom øl-iskremen, som hadde en udefinert søt-bitter smak og rugbrød-knekken ble en smak som jeg ikke har kjent før. Men fy flate så godt. Det bokstavelig talt smelter og smeller i munnen på samme tid. Den karamelliserte Vikingmelken er god til, men den ville nok blitt bedre om den hadde vært tykkere. Det blir den neste gang! For en neste gang blir det. Jeg lover, og dere skal få referat.

Øl-iskrem, etter oppskrift fra Eyvind Hellstrøm

Den røde Mølle, Oslo

I mai fikk “Den Røde Mølle” en ansiktsløfting. Dette er faktisk en av Oslos eldste restauranter med en historie som går helt tilbake til 1920. Det skal visstnok også være Norges første pizza-restaurant. I mai fikk stedet nye eiere, og de fikk en ny, munter innredning. I taket henger lamper laget av tre-dører, rett ved inngangen står det en ustillingsdukke i plast, og bak bardisken står en mørk, hyggelig munter dame og ønsker meg velkommen. Jeg elsker både interiøret, det freshe flotte toalettet og den lune stemningen som skapt for en regntung oktoberkveld.

Detaljer i interiøret hos "Den røde Mølle"

Jeg skjønner ikke helt hva det er, men det er en noe spesiell stemning her. Det sitter ingen gjester nede, men det syder av stemning i andre etasje. Så kommer ei lita jente bort til bordet. Hun kan kanskje være seks eller sju år. Den mørke damen i baren kan fortelle at den lille jenta med is den hene hånda, og tyggis i den andre, er på opplæring i restauranten. Jeg blir med på leken og snakker mye med den seks år gamle servitøren.

Hun spør hva jeg vil ha? Jeg kikker på menyen som inneholder reinsdyr-carpaccio, gammeldags fersk suppe, pastaretter, spare-ribs, entrecotè, steinbit og en egen pizzameny. Jeg sier til jenta med isen at jeg gjerne vil ha fersk suppe til forret, en medium stekt entrecote til hovedrett og et glass rødvin til. Jeg er nysgjerrig på metall-vinen til Satyricon-mannen Sigurd Wongraven, og bestiller et glass av dette fludium fra den kjolekledte seksårige servitøren. Uoppfordret forteller hun at jeg ikke får lov å sitte i andre etasje. Jeg sier at det er helt okey, men spør hvorfor i så fall. Da kan hun fortelle at det er dåp oppe. Det forklarer stemningen utenfor inngangsdøra som preges av en blanding av pent kledte eldre, voksne og unge mennesker som tar seg en røyk, før de går opp igjen. Mens jeg er den eneste gjesten i første etasje. Ikke rart jeg er alene, klokka er bare litt over 15.00 og stedet har akkurat åpnet.

Den unge servitøren er veldig interessert i å innlede en lengre samtale, og spør om jeg synes det er gøy å sitte her. Jeg kjenner etter, og sier “gøy og gøy, jeg liker å sitte litt alene og lese avis og sånn”. Hun aksepterer svaret, og forteller de voksne bak bardisken hva jeg har bestilt. En av de voksne kvalitetssikrer bestillingen, og jeg gir uforbeholden kred. til den lille, som husket hele bestillingen. Har opplevd voksne servitører på andre steder med dårligere service-gen enn denne seksåringen med is og tyggis.

Jeg føler jeg sitter på en liten bygderestaurant der jentas onkel serverer, og hun selv tar bestillinger. Snart er hele første etasjen stappfull av ungder som løper rundt, slik unger gjør på for eksempel juletrefester. De stamper i trappene, og de sitter sammen og leker ved et annet av bordene. Det er ikke ofte jeg opplever slik i Oslo, men det er ikke sjelden på mindre steder rundt om i Norge. Og selv om det er uvant med ungelek mens jeg skal spise middag, så er det i grunnen noe veldig koselig over dette.  Snart er det ikke bare barn i første etasje, men også noen foreldre som litt beskjemmet ser at det sitter meg og noen få andre gjester i første og dermed tar med seg de løpende barna opp igjen med følgende beskjed til barna: Kanskje mannen vil sitte litt alene i fred.

Jeg tenker, ja. Jo foreldrene har et poeng. Det var greit at noen av ungene ble hentet nå. Og jeg kjente meg slem. Så kom maten på bordet. Gammeldags fersk kjøttsuppe med tradisjonelle rotgrønnsaker, purreløk, oksekjøtt og komle. Dette var en suppe som smakte slik norsk fersk suppe skal smake. Kraften var klar som en consommè, rotgrønnsakene var ikke kokt ihjel, men møre. Kjøttet var derimot kokt ihjel, slik det skal i fersk suppe. Komlen var tilsmakt med spisskummin, noe som ikke helt falt i min smak. Når det kommer til tradisjonsmat er jeg nok litt fundementalistisk. Du kødder lissom ikke med fårikålen, den ferske suppa eller gryn-sodden. Men skitt au. Suppa har en dyp smak i kraften, den er ikke for salt og porsjonen er mer enn generøs nok. Jeg får grillet landbrød med soltørka tomater, og flatbrød til. Synd at smøret var steinhardt, rett ut fra et kjøleskap som ikke kan holde mer enn 3 grader. Det gjør ikke noe. Jeg trenger ikke smør på så godt brød, og ikke trenger jeg brød heller egentlig. For suppa er god, og nok i seg selv. Det slår meg at jeg kanskje bare skulle bestilt denne suppa. Det hadde nesten vært nok mat. Sånn egentlig. Så dette er nok mer egnet som en smårett, enn som til forrett. Prisen er 149 kroner. Selv om suppa er god, er dette i drøyeste laget. I alle fall dersom man tar den som en forrett. Det var ingen forretter som var noe særlig billigere heller.

Fersk suppe hos "Den røde Mølle", Oslo

Så kom hovedretten. Entrecote med kryddersmør, poteter på spyd og grillede grønnsaker. Det positive først: Kjøttet var utrolig mørt, og nesten riktig stekt. Kanskje var den litt understekt, med tanke på at jeg bestilte medium-stekt, men det gjorde ikke noe. Kjøttstykket var av beste kvalitet. Men som helhetlig rett manglet det noe. De grilla grønnsakene smakte ikke noe særlig, og potetene var egentlig bare kjedelige. Selv om de var gode som sådan. Selv om entrecoten var mør og fin, var det hele litt tørt. Jeg savnet en god saus av noe slag. Riktignok var det noe som føltes som en snau kilo med hjemmelaget kryddersmør oppå biffen, men også denne gang var smøret så kaldt at det ikke smeltet oppå kjøttet, slik det bør for å gi den rette smaksopplevelsen. Og biffen var på forbilledlig vis stekt riktig, og hadde fått hvile seg nok før servering. Det gjorde også at overflatetemperaturen ikke var høy nok til å smelte smøret. Alt i alt ble derfor ikke denne retten noe blinkskudd for meg. Vinen til Satyricon-fyren var grei nok til.

Entrecote med grilla grønnsaker og kryddersmør. "Den røde Mølle", Oslo

Men med unger løpende rundt, menn med dress og slips som røyker rullings utenfor inngangsdøra og en seks år gammel servitør så var dette en annerledes og morsom restaurantopplevelse. Men ut i fra kvaliteten på maten var den kraftig overpriset. 149 kroner for en forrett, eller en tallerken suppe er mye. Nesten uansett kvalitet. Og 249 for en entrecote er ikke noe ran, men restauranten må når de setter en slik pris finne seg i å bli sammenlignet med fantastiske biffsteder som for eksempel Borggården ved rådhuset som bare er litt dyrere, men med en helt annen kvalitet.

Etterpå gikk jeg hundre meter bortover til Ivars Kro i Grønlandsleret. Her var det en du som spilte opp til dans klokka 17.00. Det er et lite stykke bygde-Oslo. Og jeg liker det. En øl på Ivars Kro kostet 44 kroner. Det er ikke overpriset.

På Ivars Kro, Oslo, spilles det til dans klokka 17.00 på en søndag

“Den røde Mølle”: 5 av 10. (Basert på middag, oktober 2011)

Karakter, “Mat for penga”: 4 av 10.

Kongen av Kongekrabbe-servering. Foto: Kongsfjord gjestehus

Jeg har smakt Kongekrabbe før. Både på restauranter som Oscarsgate, Bagatelle, Dinner eller Lofoten her i Oslo. Men også hjemme hos meg selv, hvor den utmerkede fiskebutikken Fiskeriet på Youngstorget har forsynt meg med en klo eller to. Men, å sitte i havgapet med Barentshavet brølende utenfor vinduet med Kongekrabbe i overdådige mengder er noe helt spesielt. Det er som å komme hjem til selve Kongekrabben. Opplevelsen blir som å spise stekt sopp, stekt på panne over primus ute i skog som lukter av mose og lyng. Ikke det at jeg har for vane å gjøre det veldig ofte, men fordi jeg kan tenke meg de som en flott opplevelse. Å nyte mat i dens rette omgivelser tilfører en dimensjon, som er vanskeligere tilgjengelig i et bymiljø.

Vi satte oss til bords, og ble ønsket velkommen av Åse Winsents som driver stedet. Å kalle restauranten for hjemlig er en underdrivelse. Den er virkelig innredet slik at du føler at du sitter hjemme hos vertskapet. Først fikk vi en perlende, smått musserende italiensk hvitvin i glasset. Vi var åtte stykker til bords, og inn kom to svære jerngryte/panner bugnende av Kongebrabbe. Åse forteller oss at denne måten å tilberede Kongekrabbe på er lært bort til dem av en skotsk kokk som har bosatt seg i området. Jeg hadde dessverre ikke med meg kamera, så jeg har ingen bilder av herlighetene.

Å sitte til bords på Kongsfjord gjestehus er som å være hjemme-besøk. Foto: Trip Advisor

I bunnen av hver jerngryte/panne er det masse grovt havsalt. Oppå havsaltet ligger uliker peppersorter, hvitløk, stjerneanis og urter. Deretter legges Kongekrabb-klørne oppe dette igjen. Så settes jerngrytene/pannene over åpen flamme slik at kongekrabben blir dampet rett over saltet. Som vertskapet forteller oss, så forsvinner jo mye av smaken rett ut i vannet, dersom Kongekrabben kokes i vann. Her legges rå kongekrabbe rett oppå aromatene og det grove saltet. Åse forteller oss at det er viktig at Kongekrabben har fått rent godt av seg, før den legges oppå saltet. Hvis ikke kan det renne vann ned i saltet, og den blir til saltlake. Det er ikke godt. Jeg tenker derfor at dette er en tilberedelsesmåte som krever litt trening.

Som tilbehør til Kongekrabben blir det servert små “rundstykker” med soltørket tomat og oliven, bakt av noen itialienere som har bosatt seg i Kongsfjord, ayoli, og tang-remulade. Tangremulade var for meg et nytt bekjentskap, og jeg håper vi kan hilse på hverandre en annen gang også. For dette smakte himmelsk! Det var også en raus salatbolle på bordet.

Her er det én regel som gjelder, for dette er et spisegilde, altså å spise til du ikke orker mer og er stappmett. Jeg har aldri smakt saftigere Kongekrabbe noen gang. Smaken er konsentrert av hav, men med denne litt søtlige smaken Kongekrabben er kjent for. Aromaene fra urtene, hvitløken og saltet tilfører noen dimensjoner til Kongekrabben uten å gi den en annen smak. Noen ganger jeg har fått Kongekrabbe før, er den så dynket i sauser og stekt i ulike oljer så den mister smaken sin. Og det er jo litt synd. Her er Kongekrabba stjerne. Ingen tvil om det.

Etter måltidet er det å gå ut i stiv kuling, og kjenne saltet fra Barentshavet piske mot ansiktet. Men det er kort å gå, dersom du skal gå rett til sengs etter måltidet. For på Kongsfjord kan du bo i trehus praktisk talt nede i fjæra. Er du i Finnmark må jeg absolutt anbefale å spise på Kongsfjord gjestehus. Jeg var invitert til dette måltidet, og kjenner derfor ikke til prisene. Derfor får jeg ikke gitt karakter for “Mat for penga”, Karakteren er derfor bare en vurdering av den totalte smaksopplevelsen av Kongekrabbe-middagen.

Kongsfjor Gjestehus. Finmark. Karakter: 8/10. (Basert på middag i oktober, 2011)

Hurtiggravet salmalaks

Dette er så enkelt at det er flaut. Det krever en god, skarp kniv og dill av god kvalitet. Det siste burde være unødvendig å nevne. Men denne uka skulle jeg kjøpe en krukke med dill fra Bama inne på Centra her i Oslo. Jeg lukta og lukta på dem alle, men de lukta pinadø ingen verdens ting. De lukta kanskje litt gress. Mens dill på sitt beste lukter en blanding av sjø og gress. Det er det som gjør denn urten så genial til fisk. Så mitt råd til dere alle: Lukt på urtene før dere bare plukker dem nedi handlekurven. Er du ordentlig frekk kniper du av et blad og smaker også. Men da de fikk nye varer, fant jeg en krukke som hadde både lukt og smak i orden. Sånn, nå kan vi lage hurtiggravet fisk. Jeg skulle ha mat til fire personer, og dette var en forrett. Derfor kjøpte jeg en kveiteskive på 150 gram, som jeg fileterte til kveitefilèt, samt rundt 200 gram salmalaks. Nå er det fram meg kniven, og den må være skikkelig skarp. Har du ingen skarp kniv, så ønske deg en til jul. Å jobbe på kjøkkenet uten, er som å montere IKEA-møbler uten Umbraconøkkel.

En god kniv er alfa og omega

Nå skal du bruke kniven, den skal altså ikke spises. Med kniven skal du skjære så tynne skiver du klarer. Det er forsåvidt ingen fare om de blir litt tjukkere,  men de er bedre å tygge om de er tynne. Pass her for all del på hygiénen. Vask fjøla og kniven med klorvann, og bruk enten latex-hansker eller antibakterielt skum på henda. Først lager du en blanding av 1 ss. salt og 1 ss. sukker. Så tar du og strør 0,5 tskj utover en stor tallerken sammen med godt med frisk dill.  Legg de tynne fiskeskivene oppå denne blandingen. Nå strør du ca 0,5 tskj av salt/sukker blandinger oppå skivene. Pluss mengder av frisk dill. Bruk altså tilsammen 1 tskj. blanding pr stor tallerken. Snaue to tskj. var nok til 100 gram kveite og 200 gram laks hos oss.

Tynne skiver av kveite strøs med sukker, salt og dill for hurtiggraving

Så setter du tallerkenene i kjøleskap i 60-90 minutter. Ingen skandale om de blir stående lenger. Da blir bare den gravede smaken litt mer framtredende. Det geniale med denne retten, kontra tradisjonell gravet fisk, er at den smaker ltt mer naturelt. Og er derfor en fin blanding av sashimi og tradisjonell gravlaks, eller annen fisk.

Salmalaksen strøs med sukker, salt og dill

Deretter plukker du skivene, en etter en, med klype eller gaffel og legger pent opp på en tallerken. Innimellom fiskeskivene drypper du hjemmelaget sennepssaus. Den lager du slik. Rør eggeplomme sammen med hvitvtinsedikk, sennepp, honning og sukker. Tilsett deretter olje dråpevis, og pisk inn i egge-sennepsblaningen. Fortsett til du har en konsistens du liker. Tilsett deretter finhakket dill, etter smak. Smak til med salt og pepper.

Oppskrift Hurtigravet fisk:

100 gram kveitefilèt, 200 gram laksefilèt, 1 tskj. salt / 1 tskj.sukker

En krukke frisk dill

Oppskrift Sennepssaus:

1 eggeplomme, 1 tskj. hvitvinsedikk, 1 ss.dijon-sennepp, 1 ss. sukker, salt pepper og finhakket dill

Her er derfor også en liten oversikt over hvilken “Mat for penga”-karakter jeg ville gitt til spisesteder jeg har testa i det siste.

• Dovrehallen: 9/10    (Karakter basert bare på mat/service: 6/10)
• Cornelius, Kyst og Vilt, Bergen: 8/10 (Karakter basert bare på mat/service: 7/10)
• Metropolitan, Stena Saga: 7/10   (Karakter basert bare på mat/service: 6/10)
• Maaemo, Oslo: 7/10  (Karakter basert bare på mat/service: 9/10)
• Cafe de France: 9/10  (Karkter basert bare på mat/service: 9/10)