The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2011 annual report for this blog.
Here’s an excerpt:
The concert hall at the Syndey Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 9 800 times in 2011. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 4 sold-out performances for that many people to see it.
I forrige uke var jeg i Helsinki. Torsdag holdt jeg foredrag for et norsk firma, og så valgte jeg å være på matspa i èn dag ekstra. Finland er kjent for sine saunaer, mens jeg valgte meg en annen type spa. Nemlig matspa. Det er hva jeg kaller det når jeg alene kan dykke ned i matens og vinens vidunderlige verden og bare nyte. Alene, i mitt eget selskap. I stillhet. Noen ganger har jeg behov for nettopp det, å få sitte alene i timevis og bli servert av en kelner, som Odd Børretzen formulerer det: kommer klirrende med glassene. På en del utenlandske blogger er det diskusjon om “alenespisere”. Er det modig, ensomt, er det patetisk, er det fint, er det stusslig? For meg spiller det ingen rolle hva andre tenker om det. Men for meg gir det en stor opplevelse, og jeg har ingen problemer med å innimellom kikke litt på iPhonen min, og kanskje ha litt kontakt med andre mellom rettene. Men jeg vet andre synes det er “feil”, patetisk eller veldig rart. Her kan du klikke: blogg , og lese en blogg som ser på ulike aspekter ved det å spise alene. For meg handler dette om å gå ut og spise veldig bra, selv om jeg ar alene i en by eller i et land. I stedet for å mure meg inne på rommet, eller måtte nøye meg med pubmat. For på pub er det ingen som ser rart på deg om du spiser alene. Jeg har snakket med flere restauratører om “enere”. Det er det de kalles de som har bord til èn. Og alle liker “enere”, fordi de vet at du virkelig har lidenskap for, og glede av god mat. Derfor er du som “ener” en særdeles velkommen gjest. Dersom du vegrer deg for å gå ut og spise alene, så skal du vite at det slett ikke er så uvanlig som du kanskje tror. Eyvind Hellstrøm fortalte meg om mange stamgjester på Bagatelle som elsket å spise alene. Men tilbake til mitt matspa i Helsinki.
Jeg var på matspa på flere restauranter. I dette blogginnlegget får du tips om gode spisesteder, og dårlige spisesteder.
Ibericoskinke på jordskokk hos Chez Dominique, Helsinki
For noen uker siden spiste jeg fersk suppe som forrett på Den Røde Mølle i Oslo. Det var godt, men dyrt. En forrett kostet her omtrent det samme som en full porsjon koster på puben Dubliner i Rådhusgata. Da er det bedre å sitte på en real irsk pub, med en skikkelig Irish Stew med en perfekt tappet Guinnes til, mens irsk musikk spilles live fra de indre gemakker hvor irer bosatt i Norge øver.
Lun peis på Dubliner, Oslo
Mange interesserte seg for innlegget mitt om øl-iskrem tidligere denne uka. Is er veldig gøy og godt. Fantasien setter de eneste begrensningene. Siden mitt forrige iskrem-innlegg handlet om voksen-is, så fortsetter jeg litt i samme leia og gir deg tips til en iskrem jeg har komponert selv, og som, for å være helt ærlig, har blitt min absolutte favoritt-iskrem. Dette er altså også en voksen-is, med alkohol i. Spiser du nok så kan du havne litt på en snurr.
Grand Marnier likør og vaniljestand. Smak til min beste iskrem
Rakfisk blir av noen sett på som et produkt som passer best i bygdestrøk med ultra-tradisjonelt tilbehør. Rødløk, rømme, lefse eller flatbrød. Men rakfisk kan spises i mange varianter, og jeg har da også fått det servert på Michelin-restauranten Oscarsgate ved en anledning. Nylig prøvde jeg meg med rakfisk tapas hjemme. En blanding av tradisjon og urban modernitet.
To varianter av rakfisk-tapas
Eyvind Hellstrøm er en pussig skrue. Det er hva jeg tenker her jeg står og blar i kokeboka hans “Iskremfabrikken”. Hellstrøm startet sin karriere i onkelens iskremfabrikk i Moss, og siden har han vært svak for iskrem i ulike varianter. Det merket jeg også de gangen jeg fikk spise på Bagatelle. Både olivenolje-is og løk-is har vært på menyen her. Etter at jeg kjøpte meg en enkel, liten iskremmaskin på Jernia i sommer til 998 kroner har jeg komponert egne oppskrifter, og latt meg inspirere av Hellstrøm. Det er tid for å teste Øl-iskrem. Ingredienser: Kokte hermetikkbokser, nøtter, mørkt øl, rosmarin, egg sukker og melk. Ikke akkurat en “walk in the park”.
Øl-iskrem, etter oppskrift fra Eyvind Hellstrøm (Foto: Kristin Aafløy Opdan)
Oslo er jammen en sammensatt by. Vi som har valgt å bosette oss her har valgt byen nettopp på grunn av akkurat det. I alle fall gjelder det meg. Oslo er ikke bare uban og flerkulturell. Den er også et lite stykke bygde-Norge. Sist søndag tok jeg meg en liten runde i et av disse bygdestrøkene av Oslo. Midt på fargerike Grønland. Jeg spiste middag på “Den røde mølle”, og tok en øl på Ivars kro. Det var moro, og annerledes enn vanlige Oslo-opplevelser. Men maten var ikke helt på høyden. Dessverre.
Den røde Mølle, Oslo
Forrige fredag var jeg i Berlevåg for å holde foredrag under Berlevåg-konferansen. Rådmannen, som var mitt vertskap, inviterte meg med ut til Kongsfjord gjestehus. Et lite overnattingssted og restaurant tre mil utenfor Berlevåg. Langs en av Norges villeste kystveier kjørte vi i stiv kuling. Bølgene fra Barentshavet pisket og dundret innover de voldsomme klippesteinene, og opp på veien vi kjørte på. Det er høy andel av bilbeltebruk i dette området, for å si det sånn. På Kongsfjord Gjestehus fikk jeg den beste Kongekrabben jeg noen gang har smakt. Kanskje ikke underlig, siden krabbene nesten går i land på egne klør, med barentshavet rett nedenfor husveggene.
Kongen av Kongekrabbe-servering. Foto: Kongsfjord gjestehus
Sushi har blitt en trend som har bitt seg fast i Norge. Sushi er rå fisk pakket i ris, i ulike varienter. Sånn helt folkelig forklart. Sashimi er rå fisk, uten ris. Sånn helt folkelig forklart. Men rå fisk har vi spist lenge her i landet. Strenge vintre på innlandet tvang oss som folk til å konservere mat, også fisk, på kreative måter. Hovedstikkord er salt og sukker i ulike varianter. Vi har speket fisk og kjøtt, tørket fisk og kjøtt, vi har gravet fisk og kjøtt. Når jeg hører om gravlaks eller for den saks skyld rakfisk ser jeg for meg utrolig kompliserte prosesser som tar måneder på fulltid for å få til et par spiselige filèter. Her skal du få vite hvordan du får til en blanding av sashimi og gravlaks på en drøy time. Multikulturaisme på tallerkenen.
Hurtiggravet salmalaks
Hittil har jeg utelukkende tatt hensyn til min oppfatning av kvaliteten på mat, service og omgivelser i vurderingen av spisesteder. Det har altså vært slik at et billig sted med enkel mat sjelden kan oppnå mer enn 6 eller 7. De fleste spisesteder vil således havne midt på treet. For å nyansere dette, vil jeg heretter gi karakter også for: “Mat for penga”. Her tar jeg altså hensyn til hva du får for penga. Er det simpelthen verdt prisen.
Her er derfor også en liten oversikt over hvilken “Mat for penga”-karakter jeg ville gitt til spisesteder jeg har testa i det siste.
